Et av de virkelig store høydepunktene for meg i 2015 var 5. september. Da gikk Telemarks Tøffaste ultraløp av stabelen i Treungen. Et løp jeg hadde vurdert veldig lenge, og sett fram mot med skrekkblandet fryd. Planen var å bli med på et litt ekstra spektakulært ultraløp på høsten 2015 og Telemarks Tøffaste sto helt klart øverst på listen av det som ville bli tøffest og det jeg hadde mest lyst til. Så da ble det til det. 82 km i veldig krevende terreng med totalt 3000 høydemeter! Ingen løp for pingler altså! Ville jeg klare dette? Var kroppen godt nok trent for denne utfordringen? Det var tross alt bare rundt et halvt år siden jeg debuterte på maraton distanse.
Det vil være noen videoklipp (totalt 11 stk) innimellom bildene noen steder i inlegget her for de som vil se. Kanskje jeg redigerer sammen en film etterhvert, men foreløpig uredigerte klipp.
Arrangøren
Jeg har til gode å være med på et ultraløp å føle at det var dårlig arrangert. Telemarks Tøffaste var definitivt intet unntak! Rett og slett et fantastisk arrangement fra ende til annen! Helge Reinholt med Treungen IL er primus motor for løpet og har fått til noe veldig bra her, med hele bygda på laget. Til tross for kjempeutfordringer få dager før løpsstart med ekstreme vannmengder og flom, gikk alt som smurt og merkingen i denne løypa skal det godt gjøres å matche! Det var alltid minst ett rødt merkebånd i syne til enhver tid og store gule plakater med piler osv. Så de som løp feil kan ikke skylde på merkingen hvertfall. Denne løypa er en stor kandidat til å bli NM i terrengultra i 2016, vel fortjent om den blir så!
Sosialt
For første gang var jeg med på et løp hvor jeg også overnattet fra fredag til søndag. Det gir jo en ekstra dimensjon til det hele. Bakdelen er at man blir borte fra familien hele helgen, så det blir ikke så ofte slike utflukter. Fordelen er at man får med seg mye mer av hele stemningen før og etter, og det blir mye sosialt løpeprat. Det startet fredag tidlig ettermiddag hvor jeg satt på med på Asgeir, som jeg aldri hadde møtt før. Han skulle også løpe 82 km og var også relativt fersk som løper, så det var et veldig hyggelig bekjentskap som gjorde at bilturen gikk veldig fort.
Veien inn mot Treungen fra bilen.
Vi skulle sove på et gammelt pensjonat med 8 andre. Pensjonatet var veldig koselig i gammel stil, men moderne og funksjonelt der det må til. Det bygger seg opp ekstra mye spenning når hele fredagskvelden dreier seg om løpet dagen etter, med sosialisering med andre løpere, god stemning og bålpanner ved startområdet hvor det var startnummerutdeling og visning av ultrafilm.
Det gjelder å komme seg i seng ikke så altfor sent for å prøve å få litt kvalitetssøvn og våkne uthvilt til løpsdagen. Jeg hadde et enkeltrom på pensjonatet med en seng som passet akkurat i lengden, dvs at vinklet jeg foten med tærne litt ned så traff de nederst på sengen imens hodet traff øverst. Heldigvis er jeg 183 cm og ikke 184 eller mer, så det gikk veldig fint :-)
Asgeir og megselv en stund før start.
Anders som skulle løpe 21 km (grunnet skade) med start en time senere.
Flere løpere ankommer startområdet sakte men sikkert. Kart studeres og spenningen stiger.
5, 4, 3, 2, 1, PANG!
Omsider nærmet klokken seg 09:00. Sekken festes skikkelig. Klokken gjøres klar og det er bare å stille seg opp bak i startfeltet. Planen min var å ta det veldig rolig fra start og egentlig hele første sløyfa fram til 43 km. Jeg skulle holde igjen og legge meg på et komfortabelt tempo og passe på at pulsen ikke ble for høy. Det startet med noen hundre meter asfalt før det gikk oppover i skauen. Og da mener jeg oppover. Det var 5 km med bare oppover, 400 høydemeter oppover. Så her var det bare å gå og ta det rolig med et smil og praten satt løst.
Up we go!
Dumt å gjøre noe annet enn å gå her.
Mye fjell. Hardt men fint. Her er det tørt, det var det IKKE på vei ned.
Gla-gjengen på tur! Humøret er på topp og sola skinner! :-)
Helt fantastisk når utsikten begynte å melde sin adkomst.
Når det flatet ut var det veldig fin sti og morsomt å løpe. Det gikk litt bortover en stund og en nedoverbakke før det bar videre opp til første toppen på ca 800m. Fantastisk vær. Fantastisk natur. Fantastisk utsikt. Helt konge rett og slett!
Perfekte løpeforhold!
Glade ultraløpere som er ferdig med første kneika. Martin og Asgeir.
Veldig fornøyd med starten på dagen!
Så ská der løbes!
Herlig!
Tallet er ...
Vi var ikke ferdig med oppoverbakker!
Men for en belønning!
Meget fornøyde karer har besteget første skikkelige topp. Hågfjell.
MYR!
Etter første toppen, begynte "morroa". Litt myr var forventet. Det sto klart beskrevet i løypebeskrivelsen. Men med flom et par dager før med ekstreme vannmengder, ble "litt" fort til "mye". Sånn er det bare. Likt for alle. Ingen kan gjøre noe med været. Så her var det bare å innstille seg på timer med klissvåte sko og dype myrer og gjørme. Men jeg var klar for alt, selv om det var både tungt og lite motiverende til tider!
På vei nedover satt Asgeir virkelig på høygiret etter en stund og jeg lot han bare forsvinne. Jeg hadde bestemt meg for å ta det skikkelig rolig på første halvdel. Så det gjorde jeg også. Ikke altfor rolig såklart, men rolig nok til at det var "behagelig".
Det føltes veldig langt og lenge med myr fram mot support stasjon nummer to. Jeg droppet nemlig å fylle opp vann på første drikkestasjon siden jeg hadde endel igjen og trodde det var ganske kort til neste drikkestasjon som skulle komme før matstasjonen. Der tok jeg feil. Neste post var nemlig bare en post og ikke en drikkestasjon. Her hadde jeg nok gjort litt for dårlig research i forkant. Det gikk heldigvis greit helt inn til matstasjonen selv om jeg ble helt skrapa for drikke.
Det var skikkelig bevertning på matstasjonen, og folk var veldig behjelpelig med å hjelpe til å fylle flasker imens jeg nøt "buffeen". Topp service! Litt brød med salami gikk ned på høykant, samt endel vann, cola og potetgull. Nå fulgte jeg godt opp med drikke på flaskene mine for ikke å gå tom igjen.
Myr, smil, sol og herlighet! ;-)
Flott men vått.
Vi holdt følge en stund i myra.
Varde med merking. Tipp topp!
Deilig med litt svaberg innimellom, og for en utsikt!
Nedover i skauen bar det.
Det må jo gå nedover før det kan gå opp igjen ;-)
Her gjelder det å holde fokus for ikke å gå på snørra!
Ned til vannet skulle neste post være. Lækkert og langt.
Bare en liten elvekrysning først!
Lite visste vi om at dette bare var barnemat iforhold til det som ventet senere.
Idyll!
Skikkelig fin plass!
Post 3 som i mitt hode var en drikkestasjon, men den gang ei.
Endelig mat/drikkestasjon i sikte! Jiiiipppppiiii! :-)
Veldig bra matstasjon utenfor Reinholt sin residens :-)
Opp, opp, opp!
Jeg merket det ganske fort i myrpartiet at noe ikke var helt som det skulle nedi den venstre skoen. Det var nemlig antydning til gnagesår på venstre hel! Det hadde jo vært krise! Små gnagsår kan fort bli store og stygge smertehelvete og ødelegge et helt løp. Jeg spekulerte litt i om det kunne være sokkene eller om den ene skoen rett og slett var knyti for løst. Det hadde gått ganske greit nedover. Men etter matstasjonen var det på tide med oppover igjen. Masse oppover. Ganske heftig stigning faktisk, helt opp til toppen av den andre virkelig høye toppen. Hjasufsknatten på 802 m. Det ventet ca 5 km med 10% stigning. Så jeg skjønte fort at her måtte noe gjøres.
Heldigvis har jeg vært ute en vinternatt før og var forberedt på det meste. Så her var det både sportsteip og ekstra par tørre sokker i sekken. Det var bare å finne en relativt tørr flekk på første svaberg som kom, sette seg ned og av med alt fottøy. Det hadde tross alt gått noen timer, så det var ganske digg å ta av de klissvåte sokkene. Jeg vridde de opp så godt jeg kunne og hev de nedi sekken. Jeg undersøkte foten kjapt og det så bra ut, bare litt rødt på hælen. Et kjapt tørk med en av de tørre sokkene, så var det bare å smelle på med noen lag sportsteip bak på venstre hæl og få på seg sokkene og skoa igjen. Det var ganske mange som tok meg igjen imens jeg satt der å plastret, men det må man ikke la seg stresse av, og spiller det egentlig noen rolle da? Plenti av tid å eventuelt ta igjen tapt tid. Det er på siste halvdel de store utslagene gjør seg gjeldende uansett.
Skikkelig digg var det å få på tørre sokker og få fikset gnagesårproblemene. Nå var det bare å ta fatt på mange km med bratt oppover. Her møtte jeg på Martin Fremstad, og det var hyggelig med litt selskap opp disse stygge bakkene. Det var begynt å regne, og det var mye bare svaberg oppover som var ekstremt glatte mange steder. Så det var ekstra utfordende. To skritt fram og ett tilbake! Det var også mange falske topper på vei opp, og det føltes ut som vi omtrent aldri skulle komme til noe topp. Det bare fortsatte oppover. Omsider kom vi til topps. Det var veldig fint med viddelanskap på den ene siden, og fantastisk utsikt ned mot vannet på den andre, til tross for litt gråvær. Det blåste ganske godt og var faktisk ganske ufyselig og kaldt. Jeg hadde buff og tynne hansker i sekken som kom godt med her.
Bratt og glatt! Men fint.
Snart oppe nå Martin! :-)
DER! Digg utsikt!
Fornøyd på toppen av Hjasus.
Vidda videre innover.
Digg å løpe litt igjen etter masse klatring.
Buff og hansker var ikke dumt å ha her!
Så ble det litt løping igjen da. Terrenget gir naturlig avveksling i teknikk. Det var fint men litt glatt å løpe på svabergene innover så lenge det varte. Men det gikk fort over i myr. Litt elvekrysninger ble det også. Skikkelig bløtt og vått ble det. Men det var man jo igrunn begynt å bli ganske vandt med nå. Jeg følte meg pigg og følte for å holde litt høyere fart enn Martin, så vi skilte lag og jeg løp avgårde i min eget tempo. Jeg kjørte på litt og tok igjen flere folk. Myrløping er tungt, men jeg følte meg sterk! Etterhvert ble det noen fine strekker med løpbar sti, og det var veldig deilig å få litt fart i beina igjen.
Over her skulle vi ja, bare å hive seg uti.
Man føler seg ganske liten langt inni våte bushen alene. Men fint var det!
Veldig fint. Og veldig vått!
KlasketiPLASK ;-)
Ned, ned, ned!
Jeg hadde løpt en sløyfe nå og nærmet meg etterhvert siste drikkestasjon som lå på samme sted som den første. Det var et skikkelig drittvær nå, med vindt og pøsregn. Jeg hev i meg litt potetgull og fylte på litt vann i flaskene før jeg sa tusen takk og løp videre. Jeg hadde nå løpt rundt første sløyfe og skulle løpe samme vei ned mot startområdet som vi hadde gått opp i starten av løpet. Regnet hadde gjort svabergene ganske så glatte, men det gikk greit og jeg kjørte på ganske bra med fart nedover. Fra drikkestasjonen og ned mot målområdet tok jeg igjen ganske mange løpere. Viktig å tørre å slippe seg litt løs nedover, men holde igjen akkurat nok til at det ikke går for fort og blir for mye belastning på kroppen. Raske steg, og "flyte" nedover pleier jeg å tenke.
Etter ca 1 min i videoen sier jeg noen kommentarer på hvordan ting føles ca halvveis i løpet:
Jeg møtte på Einar og Øyunn på slutten av nedstigningen og holdt følge med de inn til mål/start området. De med gule startnumre som løp 43 km ankom nå mål, imens vi med rødt startnummer som skulle løpe 82 km var ca halvveis og hadde depot her hvor vi kunne bytte utstyr og forsyne oss av det vi hadde satt fram til oss selv før start.
Tidvis fin løpetrasee...
...og tidvis sykt glatt svaberg, og ekstremsport på høyt nivå! :-)
I depoet hadde jeg endel godsaker. Blant annet en termos med nuddelsuppe i karri. Det var digg! Einar og Øyunn fikk også litt av godsakene, jeg hadde jo en hel termos. Cola, Red Bull og potetgull, samt litt andre godsaker ble også inntatt og puttet i sekken. Hodelykten måtte også med nå, siden det var stor sannsynlighet at siste biten kom til å bli i mørket.
De som ville gi seg ved depotet fikk godkjent ultraløp med 43 km. Det var faktisk hele 15 løpere med rødt startnummer som brøyt og ga seg der. Helt fulstendig uaktuelt for min del! Jeg har aldri brutt et løp og kommer heller ikke til å gjøre det så lenge jeg har mulighet til å fullføre innen tidsfrist uten å bli alvorlig skadet. Jeg tok meg bevisst litt god tid i depotet, og satt nok på en stol og koste meg i ca 10 min. Det samme gjorde Einar og Øyunn.
Siste sløyfe!
Vi løp ut ifra depotet for å starte på siste sløyfe (39 km) samlet, og holdt følge en god stund. Hyggelig med selskap! Siste sløyfe skulle opprinnelig startet med å bestige Skuggenatten, men det hadde resultert i lange strekker med vei istedenfor slik den ble lagt med masse fine stier istedet. Været tatt i betraktning, så var jeg faktisk ganske glad for at vi ikke skulle opp Skuggenatten på det tidspunktet med glatte, såpeglatte svaberg. Første delen var fine skogsområder med fjell og lyng fram til vi kom over på en gammel jernbane trasee. Den gamle jernbanetraseen var fin grusvei som var ypperlig for litt skikkelig løping. Jeg følte meg pigg og hadde gode bein, så jeg bestemte meg for å sette opp dampen og følge mitt eget tempo og sa dermed farvell og takk for følge til Øyunn og Einar.
Den fortsatte over en bru med en fossende elv. De ekstreme vannmengdene som de siste dagers ekstreme nedbør hadde ført med seg så man tydelig i den brusende fossen. Det var enorme krefter i sving og det bråket nokså mye.
Skuggenatten fra siden.
Øyunn i farta.
Einar i farta.
Herlig innslag med litt historie på kjøpet! :-)
Jernbanebrua over Fiskåna.
MYE vann!
Kom meg trygt over.
På slutten av den fine grusveien dro jeg forbi to utlendinger (franske tror jeg?) med staver før løypa gikk videre opp i fine skogsområder med mye skog og svaberg. Jeg tok stadig igjen løpere. Det er veldig motiverende. Jeg følte meg etter forholdene pigg, og nå var det min tur til å gi gass! Ferdig med å holde igjen!
Etter en stund gikk løypa over på asfalt et godt stykke. Det var igrunn deilig avveksling med hardt og flatt underlag. Her møtte jeg på råskinnet Ingvill, og hun var enig i det at det var fint med litt løping på asfalt nå. Vi pratet og holdt følge en stund. Det er hyggelig med litt selskap når man har løpt lenge alene. Omgivelsene var det ingenting å si på! Idyllisk med fine gårds og jorde områder! Vi løp forbi noen snodige langhårede kuer som var ganske så søte til kuer å være.
Svaberg-og lyngheia mellom Breidungen og Solheia.
Fine å løpe på.
Søte kua.
Idyllisk
Vi nærmer oss slutten på asfalt og kommer inn på skogssti og jeg har fortsatt mange jeg skal ta igjen. Jeg vinker derfor hade til Ingvill og fyrer opp dampen igjen oppover i skogen. Jeg må jo vise de som dro på for mye i starten at det er lurt å spare litt krefter til slutten. ;) Jeg hadde nemlig masse igjen på lager og beina føltes bra.
Man begynner jo å merke kjøret litt etterhvert såklart, men det var jeg innstilt på. Nå hadde jeg koset meg i mange timer, og var innstilt på å løpe alene en stund nå å gå inn i min egen boble med musikk på øret. Men tar meg tid til å nyte den fine naturen. Det er jo helt rått, og mye av grunnen til at jeg er med på et løp som Telemarks Tøffaste. Telemark og Treungen leverer! Både på råhet og vakkerhet!
Lokale tilskuere :)
Oppover i skogen på fortsatt ganske fine veier.
Humøret på topp!
Slipper å bekymre seg for å bli våt på beina, for det har de vært lenge ;)
Litt gjørme hører også med
Mye skog ja..
På med pluggan!
Jeg kjørte på med bl.a. Dire Straits på øret og fløy igjennom terrenget i min egen lille boble. Jeg passerte noen imponerende svaberg som så ut som digre vannsklier mens jeg stadig la løpere bak meg. Jeg lurte på om jeg ikke skulle ta igjen Asgeir snart, siden han kjørte jo ganske hardt i første sløyfa og da får man det gjerne litt mot slutten.
Jeg var i et område som var veldig fint med bra opparbeide stier som også er egnet for terrengsykkel. Det var lagt lange fin myrbruer over de værste myrområdene, selv om noen av de lå litt under vann pga flommen, så var de fine å løpe på. Nå hadde jeg løpt 56 km og vært ute i skauen i over 8,5 timer når jeg kom til en fjellvegg med en bratt trapp opp, ganske stilig. Det var også lagt noen plater her hvor folk faktisk sykler ned! Jeg møtte et par ganger på en gjeng med terrengsyklister som sto å heier på et par punkter. Veldig hyggelig!
Vannsklie?
Bratt trapp i fjellsia.
Myrbru
Trappa i Stigli
56.55 km på 8:38:05
Det nærmet seg matstasjon nå, men først skulle vi krysse en skikkelig hissig elv. Det var morro! Den nådde nok opp til låra og hadde skikkelig fart. Det var et tau der som jeg bare ble presset mot, og det var bare å dra seg over som best man kunne uten å tryne. Rett etter elva, som ga greit med adrenalin kom en etterlengtet matstasjon. Skive med salami, potetgull og Cola gjorde seg her! Jeg åpnet også en Redbull boks jeg hadde i sekken for litt energi påfyll.
Det var nok like etter dette at jeg traff på Asgeir. Han slet litt med noen vondter. Vi pratet og holdt følge en liten stund før jeg løp videre. På andre siden av vannet så vi Canvas Hotell helt nede i vankanten. Ser ganske tøft ut. Like etter løp jeg forbi en danske som slet litt med gnagesår, og snart traff jeg også på bamsen Fulvio. Hyggelig å se litt folk etter å ha løpt lenge alene. Jeg utvekslet noen ord med han også før jeg løp videre igjen.
Canvas Hotell
Stadig fin utsikt
Fulvio
Tøff hengebru
Nå ble jeg løpende ganske lenge alene, og naturen ble helt fantastisk. Flotte vann og elver. Sola tittet såvidt frem og det var bare å nyte! Det kom rett og slett perle etter perle, så jeg måtte knipse noen bilder her.
En eller annen plass, husker ikke helt hvor, møtte jeg på Helge. Jeg hadde tatt igjen en god del folk nå. Jeg slo an en liten prat med han, før jeg løp videre.
Berghyl i Heimdalsheia. Perfekt å fiske ifølge sjefen sjøl (Helge)
Post10 Berghyl, 63 km
Våt og fin sti ;-)
Litt glatt og vått, prøve å ikke skli uti vannet :D
Vann er vann. Flom er flom.
Breivassåsen. Ganske så fint med litt kveldssol og greier.
Ganske tøffe svaberg her også.
Juvåna ved Bjønntjønn
Moderne bru ;)
Etter å ha løpt meg gjennom alle disse fine naturperlene alene, gikk det over på grusvei. Her møtte jeg en annen løper som hadde ganske vondt. Vi krysset hovedveien og løp opp igjennom et hyttefelt ved Gautefall. Vi holdt følge oppover grusveiene opp til post11 Øvrelandsheia som var en drikkestasjon. Det var igrunn litt deilig å kunne gå litt her, for knærne hadde begynt å bli litt vonde til tider. Spesielt nedover. Jeg brukte litt tid på å tøye knærne ved drikkestasjonen her og fylte opp drikke før det bare videre inn i bushen. Med bush så mener jeg bush.
Han jeg holdt følge med slet veldig med vondter og måtte ta det rolig. Jeg fikk tilbake piffen litt og suste avgårde gjennom skogen. Det var artig men krevende terreng, hvor store deler faktisk ikke var noe sti, men bare løypemarkeringer ute i lyngen. Heldigvis hadde Helge gjort en kjempejobb med markeringene, så det var lett å se hvor man skulle løpe. Apropos Helge, han løp forbi meg en plass her. Han hadde virkelig fått opp dampen og suste av gårde gjennom skogen. Også her var det veldig vått, med mye myrer, bekker og små elver man måtte tråkke seg gjennom.
Det var en veldig trolsk stemning etterhvert som det begynte å skumre. Spesielt rundt Grimsvadkleiva hvor det var fjell og skog på begge sider av stien hvor det forøvrig var ekstremt vått og skikkelig gjørmete. Med litt livlig fantasi kunne man nok se mye artige vesener i fjell og steinformasjonene på sidene nedover der. Vanskelig å ta gode bilder i skumringen. For det var faktisk mye mørkere enn det ser ut som på bildene
Grimsvadkleiva
Ser du noe troll? Kanskje en tusseladd, eller et bergtroll? ;)
Mørkt og snart i mål!
Nå var jeg kommet til Tveitåsen og det var nesten helt mørkt nå og hodelykten måtte skrues på. Det var bekkmørkt og tett skog med en smal sti. Ganske utfordrende for mange vil jeg tro. Jeg har løpt ganske mye på mørke skogsstier alene før på treningsturer, så det var ingen problem for meg heldigvis. Det var refleksmarkeringer på trærne også som gjorde det mye lettere å se hvor jeg skulle når jeg lyste med hodelykta.
Musikken sto på en spilleliste som het noe slikt som "best of the 90's" hvor det stadig kom noen gamle låter som fikk meg til å smile litt for meg selv. Låter som jeg ikke har hørt på veldig mange år og egentlig er drit dårlige. Men veldig bra akkurat nå! ;-) Stien gikk innimellom helt utpå stupet av fjeldet ytterst i skogen slik at jeg så utover Treungen med lysa fra byen. Vannet. Og noen siste krampeaktige lysglimt på himmelen fra sola som forlengst hadde gått ned bak de flotte fjellene. Ganske mektig og fint å stå der å bare se utover, og vite at snart var jeg i mål etter en helt vanvittig dag. Så mange inntrykk at det er vanskelig å la det synke inn.
Men jeg var jo tross alt med i et løp her, så jeg kunne ikke stå på kanten der å sugge for lenge! Nå gjaldt det å komme seg videre gjennom skogen, ned fra fjellet og til mål. Siste biten gikk veldig greit, det var rett i beast-boble modus. Bakkene ned fra Tveitåsen gikk skikkelig unna. Jeg bare fløy nedover! Siste nedover når jeg var kommet inn på asfaltveien gikk det styggfort, at beina klarte ned på 4 min/km tempo etter 12,5 timer var jeg faktisk ganske overrasket over. Men her var det bare å gi bånn guffe inn mot mål. Det var ganske magisk følelse. Helt bekkmørkt var det nå. Langs veien bort mot målområdet var det satt opp masse fakler bortover hele. Jeg får en veldig spesiell og syk følelse inni meg når jeg nærmer meg mål på sånne løp som er vanskelig å beskrive og vanskelig å sammenligne med noe annet. Man får frysninger på kroppen og ser fram til lettelsen med å komme i mål fordi man er så sliten og har så vondt, men samtidig har opplevd så mye på en dag. Sett så mye fin natur. Snakket med så mange hyggelige mennesker. Det er noe magisk med ultraløp! Helt klart! Nå var jeg kommet fram til målområdet og da var det bare å ta en siste tur rundt fotballbanen før jeg kunne krysse målstreken og tre inn i rekkene som en av Telemarks Tøffaste!
Sti på Tveitåsen
Fantastisk fint med sola bak fjellene
Vart mørt i Treungen ja
Jeg kom i mål bare noen minutter etter Helge himself, som jeg var veldig fornøyd med. Så ble det beltespenne, t-sjorte, drikkeflaske, heder og ære! Og sist men ikke minst en sinnsykt digg saftig ost og bacon burger, mjød og bålpannehygge med masse hyggelige ultraløpere. Vi satt utover natta og koste oss rundt bålpanna helt til siste deltager var kommet i mål. Kort oppsummert: En fantastisk dag! Tusen takk til ale som var med å arrangere og hjelpe til som frivillige, samt alle løpere som var med å bidro til at dette ble en fantastisk bra helg jeg kommer til å huske lenge!
Ikke at egentlig er så vesentlig, men jeg endte på en 32. plass av 60 startende på herresiden og 6. plass min aldersklasse (23-34)! Sluttiden ble 12:22:51. Det må jeg si meg ekstremt godt fornøyd med! Ifølge replay lå jeg på 45. plass rundt halvveis i løpet og det vil si at jeg tok igjen hele 13 løpere på den siste sløyfa, som var ganske rått! Veldig morro å lykkes med en slik stategi hvor man har såpass mye krefter igjen på slutten. Jeg kunne muligens ha kjørt litt hardere på første sløyfa, men jeg skulle jo kose meg litt også. Tross alt! ;-)
