Hva er EcoTrail?
EcoTrail Oslo er et trail løp med distansene 18, 45 og 80 km. Jeg var først påmeldt 45 km, men siden Vestfold Ultra Challenge 50 km gikk så bra som det gjorde (dvs jeg fullførte uten noen store problemer), så valgte jeg å oppgradere til 80 km. 80 km! Svarte steike brente bananskall! Det er langt! Men slik gikk det nå altså. Jeg drodler litt rundt dette valget og løpsplaner for 2015 i dette videoblogg innlegget.
Litt info sakset fra www.ecotrailoslo.com og facebook siden som gjør det enda lettere å like EcoTrail Oslo løpet:
EcoTRAIL er allerede etablert i Paris og i Brüssel. I 2015 kommer løpet til Oslo, Barcelona og Milano. I Paris deltar over 10.000 løpere hvert år.
EcoTRAIL er løpet som beveger seg i de grønne lungene i europeiske storbyer. 90 prosent av løypa går på stier og grusvei, hele tiden i nærheten av storbyen.
EcoTrail Oslo i 2015 er et CO2-nøytralt løp med svært høy miljøprofil.
Eco-løpet i Oslo fremmer miljøbevissthet under store hendelser, samtidig som man kan nyte både de urbane og de naturskjønne omgivelsene i Oslo."
Eco-løpet i Oslo har en streng miljøpolitikk og oppfordrer deltakerne til å følge mottoet "ikke etterlat spor". Det legges stor vekt på redusering av karbonavtrykk, biologisk mangfold og bevaring av historisk og kulturell arv.
Ecotrail Oslo vil gi hele overskuddet fra arrangementet, øremerke midler fra deltageravgiftene og sponsorinntekter, samt etablere ulike ambassadør og treningsprogram frem mot løpet til inntekt for Right To Play.
Right To Play setter fokus på lek og idrett for å utdanne og bedre barn og unges evne til å takle utfordringene ved fattigdom, konflikt og sykdom i vanskeligstilte områder i verden. Over 1 million barn deltar hver uke i leke- og idrettsprogrammene. Arbeidet fremmer utdanning, helse og skaper sosiale endringer i mer enn 20 land. Organisasjonen ble etablert i 2000 i forlengelse av Olympic Aid.
Før løpet
Som hovedkilde til næring under løpet gikk jeg for Tailwind, og hadde omtrent samme forberedelser som til VUC. Derfor skal jeg ikke si noe mer om det.
 |
| Masse hvitt pulver på kjøkkenbenken (Tailwind sportsdrikk hvis det skulle være noe tvil) |
Av familiære hensyn valgte jeg å ta toget fram og tilbake samme dag siden løpet ikke startet før kl 10.00. Da går det tross alt bare bort en dag til egen egotripp og ikke hele pinsehelga. :-) Når jeg sto på Holmestrand stasjon å ventet på toget til Oslo, kom jeg i prat med to hyggelige karer hvor, de spurte om jeg også skulle til Oslo for å løpe EcoTrail. Jeg så vel ekstra sportslig ut da, eller kanskje jeg har fått en ultra-aura, hvem vet. Vi fant en 2 mot 2 setersplass på toget og fikk skravlet litt om løping på vei innover. De skulle løpe 45 km for første gang og jeg skulle løpe 80 km for første gang. Vi var nok alle litt spente men gledet oss veldig. Plutselig var vi på Nasjonalteateret og de skulle av for videre reise til Holmenkollen hvor 45 km startet. Neste stasjon var Oslo S som var min destinasjon og kun noen hundre meter fra 80 km starten i Vaterlandsparken.
Jeg var der 1,5 timer før løpstart, så det var mer enn god nok tid til å hente startnummer, skifte, spise litt og småprate med kjente og ukjente. Herlig og avslappet stemning i luften med en rolig og jevn tilstrømning av ultraløpere som nok er en rase for seg selv. Utelukkende på en positiv måte! Men det er jo klart, at littegranne snev av "mot normalt" må man vel ha i hue for å løpe 80 km.
Løpets gang
Mange løpere overnattet på hotell like ved og hentet startnummer dagen før, dermed kunne de komme like før start. Litt før start dukket HULK-ene (Holmestrand UltraLøpeKlubb) opp, og vi var en gjeng som planla å holde rolig tempo fra start.
 |
| Tre HULK-ere (f.v. meg, Petter, Kristian og "Optimist-gammern" rett etter start. |
Even og noen flere fra RULK (Romerike Ultraløperklubb) startet også rolig, så vi hold følge med dem ganske lenge. Even hadde planer om 10 timer, så det virket som et greit mål. Kristian og jeg hadde samme må, dvs kose oss underveis og ha som mål å fullføre uten at tiden spilte så veldig stor rolle. Så vi fant vel ut ganske fort at vi satset på å holde følge hele veien hvis alt gikk greit med begge.
 |
| Herlig gjeng i fint driv etter litt over en times løping, her ved Maridalsvannet. |
 |
| Fin utsikt over Maridalsvannet fra østsiden. |
Her var det fine og idylliske områder med grusvei stort sett. Etter vi hadde passert Maridalsvannet nordover. Her begynte jeg å føle meg hjemme med mer teknisk sti og en ganske drøy stigning helt opp til Fagervann. Jeg løper mesteparten av treningsturene mine på tekniske stier i Botnemarka hvor det er veldig mye opp og ned og ulendt terreng, så det trives jeg godt med.
Derifra var det jevnt nedover helt ned til Sognsvann. Det var ganske tungt for beina å løpe nedover såpass lenge på hardpakket grusvei, så det var faktisk ganske deilig når vi var forbi Sognsvann og startet stigningen opp mot Holmenkollen. Med stadig nye innslag av fantastisk natur hele veien og et vær av de sjeldne, var det rett og slett fantastisk! Det hjelper virkelig på moralen og motivasjonen når det er litt tungt i perioder.
 |
| Båntjern, en liten perle mellom Sognsvann og Kollen. |
Etter å ha klatret oppover mot Holmenkollen et stykke, kom det et glimt av fantastisk utsikt bak oss mellom trærne. Jeg sa sjekk der a Kristian! Han snudde seg, sjekka utsikten og nesten-tråkka over på en stein. Dæven da blei jeg litt nervøs og fikk litt dårlig samvittighet, men det gikk heldigvis bra! Så vi fortsatte oppover. Vi hadde mistet resten av gjengen, noen bak oss og noen foran. Even hadde bra driv og lå et stykke foran oss.
 |
| Bratt eller? |
 |
| Ja, drit bratt! ;-) |
Det er virkelig nydelig utsikt oppe fra Holmenkollen på godværsdager, og gjett om det var godværsdag da. Helt sykt fint! Bedre blir det jaggu meg ikke, snart var det jo supportstasjon ved hoppbakken og som er fine høydepunkt å se fram til.
 |
| No need for words! |
 |
| Kollen tårnet. |
På support kollen var det skikkelig diska opp med alt mulig godsaker, og jeg fikk fylt opp drikkebeholderne med cola og vann iblandet mitt Tailwind pulver. Jeg kjente at det trykka litt i magen, så jeg benyttet muligheten med doene som var satt ut her også, å sa til Kristian at han bare skulle fortsette. Jeg var kjapt ute igjen hvor jeg også fikk sagt hei til Thomas Stordalen som stod ved supporten. Jeg tok en halv burger i handa å susa videre.
Det fortsatte med stigning helt opp mot Tryvann. Ja ga på litt ekstra for å ta igjen Kristian igjen uten at pulsen ble for høy såklart. Jeg kom fort opp til han og et par andre og vi var nå halvveis rett før toppen ved Tryvann.
 |
| Litt mat og annen påfyll hjelper på humøret. |
 |
| Digg å se 40 skiltet, å være halvveis! |
Når toppen var nådd så bar det ned igjen da på andre siden. Ganske lang og krevende nedstigning her også, og man merker at det er 4 mil i beina. Området nedover fra Tryvann var veldig flott, så det var lett å glemme slitne bein og nyte naturen rundt seg. Når det begynte å flate ut, gikk veien videre nordover mot Sørkedalen. Her var det lange partier med asfalt og litt monotont og tungt, men igjen så kunne vi se fram mot neste support ved Sørkedalen landhandleri. Fint å ha noe å se fram mot. Her var det igjen litt påfyll i drikkelagrene, samt ta med seg en Red Bull.
Vi hadde nå løpt over 50 km, noe som er personlig lengderekord for meg, så naturlig nok begynte jeg å kjenne at jeg var litt sliten. Da passet det jo bra at nå var det over 5 km med ren sammenhengende stigning. Helt ærlig var det egentlig litt deilig da jeg hadde kjent litt på magekramper etter nedstigningen fra Tryvann og flate asfaltpartiene mot Sørkedalen. Så det var greit å skifte litt takt å gå i motbakke. Det var brei grusvei nesten hele veien opp. På toppen var det "endelig" inn i skogen igjen for litt terreng.
Det var myr...skikkelig myr! Man prøve å hoppe litt frem å tilbake å unngå å bli våt på beina de første 20 meterne til man innser at løpet er kjørt. Her var det bare å stupe uti, nær sagt. Jammen traff jeg et skikkelig gjørmehøl også, hvor det ene beine forsvant nedi gjørma helt til langt oppå låret. Vi skvulpet oss gjennom myrområdet mot Åbortjernet hvor det ble skikkelig sti igjen. Veldig fint var det der også. Her burde jeg såklart tatt masse fine bilder, men hyppigheten av bildene er nok omvendt proposjonalt med kreftene i kroppen. Det vil si at det ble ikke så mye bilder mot slutten.
Så bar det nedover igjen, nå var det mitt type terreng, med skikkelig morro skogssti ned til siste supportstasjon på ca 65 km. Jeg dro på litt ekstra nedover der så jeg kom til supporten litt før Kristian og tok meg god tid til litt pølse, drikke, sjokolade osv.
 |
| Alltid så blide Kristian så litt sliten og medtatt ut her, men litt påfyll gjør susen ;-) |
Tror det var Helga Oppsett som tok dette bildet, og muntret opp med god support for slitne karer. Det hjelper på kropp og sjel. Så bar det videre mot MÅL. Var jo tross alt bare rundt 15 km igjen nå.
Vi holdt bra tempo et godt stykke, ca 4 km tenker jeg, med tempo nede på 5 tallet. På løypeprofilen så det ut til at resten skulle være ganske flatt, og jeg så for meg greie flate asfalt/grus partier frem til målgang. SÅ FEIL KAN MAN TA! For litt nedover Lysakerelva var det alt annet en flatt og monotont. Det tok jo helt av!
Det var veldig fint langs elva og jeg liker normalt teknisk sti veldig godt, men det heftige partiet var jeg virkelig ikke forberedt på. Det å konstant hoppe rundt over store røtter og steiner med utelukkende bratt opp og ned hele tiden, sugde ut alt det siste jeg hadde av krefter i kroppen både innvendig og utvendig og mentalt. Dette strekket varte bortimot en mil og føltes ut som en evighet hvor kreftene sakte men sikkert ble suget ut, og knærne klarte såvidt å stå imot nedoverbakkene. Jeg må vel ha sett ut som tulling på 95 år som hadde rømt fra aldershjemmet å var skikkelig på tur.
På dette partiet møtte vi en annen kar som sleit veldig med noen vondter i beina. Han hadde også løpt feil et godt stykke før vi traff han og hadde nok tapt rundt en halvtime. Moralen var altså ikke helt på topp. Vi gjorde vårt beste med den saken :) Jeg dro fram nød-apoteket mitt og bidro med noen piller. De funket etter en liten stund, og han takket for pillene og suset videre fra oss, uforskammet sprekt. ;-)
 |
| Opp og ned og opp og ned og opp igjen... |
Når vi endelig kom ut av den tette skauen langs elva som hadde vart en evighet, var det utrolig deilig. Og veldig rart! Akkuratt som man ble blendet av alt lyset og plutselig var i byen med biler og greier.
Så var det bare å kærre seg ned til havet og følge det fram til Operabygget. Det var steike meg ikke bare bare. Det var ca 8 km igjen og jeg var heeeelt kjørt. Det virket det som Kristian var også, så vi byttet litt på å gå og løpe. Jeg har aldri vært i nærheten av å være så sliten og ha så vondt før. Helt sykt at jeg faktisk klarte å løpe i det hele tatt. Etter å ha gått en stund, drikki litt og samlet litt krefter, satte vi opp dampen og nærmet oss aker brygge. Vi løp og løp, og jeg husker jeg tenkte på at jeg ikke skjønte hvordan jeg faktisk klarte å løpe i det hele tatt, det bare gikk på autopilot. Jeg tror kroppen var så sliten at den hadde gitt opp. Rett og slett for sliten til å skjønne at den var sliten. Så det ble løping resten av veien inn mot Operahuset og Sukkerbiten hvor målgang var.
Litt absurd var det å løpe langs Aker brygge på en lørdags kveld med masse feststemte pent kledde folk. Der kom vi griseslitne, med hulken drakt, hvite i trynet av inntørka svette-salt og løp med sikkert tidenes beste løpestil...jadda. Når Operahuset kom til synet var det en utrolig følelse. Mål var rett rundt hjørnet! Vi løp forbi folk som hadde kommet i mål litt før oss og var på vei bort. De heiet skikkelig og vi gratulerte tilbake. Det ga en skikkelig boost.
Når så vi målflaggene nærme seg veldig, og det gikk en syk følelse gjennom hele kroppen. Vi hadde løpt hele dagen. Nå var di snart framme og skulle stoppe. Helt absurd følelse. Det var så ekstremt, sinnssykt inni granskæven digg å krysse den mållinja at det kan neppe forklares med ord! For en berg og dalbane av følelser! Jeg lar bildene tale for seg.
 |
| Tidenes beste følelse! |
 |
| Medaljer, trøyer, heder og ære mottatt. RAAAWR! HULK! :-D |
 |
| Runners high! Happy ultra runners! |
