Utover dagen lørdag 8. august hadde jeg en ting felles med flere av de andre ultraløperne som løp Hof Toppers 75 km. Dette var på mange måter mitt desidert hardeste løp både mentalt og fysisk. Før jeg engang var halvveis bestemte jeg meg flere ganger for at jeg skulle bryte og at ultraløp er en helt idiotisk ting å drive med. Mer detaljer følger!
Kudos
Først vil jeg starte med å rette stor takk til arrangører og alle frivillige som bidro til dette løpet! For et gjennomført og profesjonelt arrangement! Alt var på stell, med kjempebra merking, kjempehyggelige folk på poster rundt om i løypa og veldig bra support med vann, energidrikk, brødskiver og banan hele 6 steder i løypa, og alle ble passert to ganger (opp og ned til toppene). Selv om duatholon gikk samme dagen, så jeg ikke en eneste syklist med startnummer iløpet av de nesten 10 timene jeg var ute å løpe, så det er utrolig bra gjennomtenkte løyper og tidspunkter for å unngå kluss og kollisjoner mellom løpere og syklister. All informasjon før løpet var lett tilgjengelig, og jeg har egentlig ingenting å sette fingeren på angående dette arrangementet (med unntak at sola var litt i overkant varm denne dagen ;-). Stor kudos til alle som bidro til å gjøre denne dagen til en dag jeg kommer til å huske godt i mange år!
Før løpet
Ettersom dette var mitt tredje ultraløp og jeg begynner å ha opparbeidet meg en del langturer, så blir man litt mer avslappet med tanke på forberedelser etterhvert. Jeg sov egentlig altfor lite både natt til torsdag fredag og lørdag, så det er jo ikke helt optimalt men ikke alltid så lett å få gjort noe med. Jeg spiste heller ikke noe spesielt dagene før, men sørget for å få i meg nok vann torsdag og fredag for å sørge for at kroppen var 100% hydrert til lørdagen.
Løypa består mye av grus og asfalt, men ganske teknisk sti opp til selve toppene. Jeg valgte å gå for maksimal demping med asfaltskoene Altra Paradigm. Det angret jeg ikke på! Til hydrering hadde jeg 3 Salomon "softflask" på 0,5 liter fylt med Tailwind energidrikk. Jeg hadde også med 6 små beholdere med ekstra pulver for å blande ut i flaskene etter påfyll av vann. Tar ikke sjansen på å fylle på med for mye energidrikk jeg ikke har testet på forhånd. Uventede reaksjoner i magen midt i løpet er lite gøy. I tillegg til dette hadde jeg to Maxim gel hvis jeg virkelig skulle komme i nøden energimessig, samt 3 pakke "småsulten" nøtteblanding.
 |
| Utstyrssjekk dagen før. |
Jeg sliter ofte litt med magen, dvs å få kroppen i gang, hvis du skjønner. :-P Behovet melder seg ofte veldig noen minutter ut i løpeturen. Slike ting er lurt å planlegge for. Jeg sto opp ganske tidlig på lørdagen, spiste 2 brødskiver med saltpølse og brunost, samt en kopp kaffe. Enkelt og greit, ikke finn på noe "smart" før et langt løp. Så var det på med løpeoutfit'en + en tynn jakke, for en liten rundtur i nabolaget. Ca 10 min var nok, så var det bare å komme seg inn gjøre det man skal, og så kjøre til Hof.
Løpsplan
Jeg hadde egentlig ikke noe konkret plan, men hadde litt i tankene at det hadde vært gøy å prøve å pushe grensene litt. I mine tidligere ultraløp
VUC 52 km og
EcoTrail Oslo 80 km hadde jeg startet veldig fornuftig og kanskje til og med litt roligere enn jeg hadde trengt. Det er jo selvfølgelig vanskelig å si. Her gjelder det å finne et balansepunkt. Holde igjen nok, men ikke for mye. Jeg hadde lyst til å utforske denne grensen litt, og bestemte meg for å ta en sjanse hvis kroppen responderte bra. Men å bryte var uaktuelt! Å åpne hardt er en risiko, men jeg tenkte at går jeg på en smell fikk jeg heller gå resten fram til mål om jeg måtte. Eneste grunnlag for å bryte er ved skade, eller risiko for skade ved å fortsette! Da var lista lagt, planen satt og dægen steike detta skulle gjøre vondt! Men jeg var klar! Jeg var også klar på at om ting ikke føltes helt bra og jeg ikke hadde godagen, så skulle jeg ta det som en fin og rolig langtur.
Thomas Stordalen hadde jo gjort en litt stor greie ut av dette løpet på sosiale medier og bloggen sin på
http://www.runnersworld.no/. Jeg synes det han gjør er veldig artig og inspirerende. Han sprer positivitet og glede, og er utrolig flink til å løfte frem andre og gir av seg selv. Det står det stor respekt av! Han hadde også med seg Marius Jørgensen (som er en av norges fremste ultraløpere) for å filme Thomas underveis og ta løpet som en "treningstur". Marius står også i bresjen for det nyoppstartede nettstedet for norske løpere,
http://www.runnersofnorway.no/. Som jeg tror kan bli veldig bra!
Første del
Første delen av løpet var en sløyfe på 28 km med ca 800 høydemeter, oppom to topper, Kanelen og Tuftfjell. Disse blir beskrevet som topp 6 og 7, fordi de er det på duathlon løpet. I 75 km ultraløpet tok vi toppene i rekkefølgen 6, 7, 1-5. Jeg vil omtale de som topp 1 og 2 heretter og fortsette med 3-7. Denne sløyfen hadde jeg tatt en treningstur i to uker tidlige, og er vel dokumentert i innlegget
Sommer 2015 del 2. Derfor gjør jeg beskrivelsen av denne delen ganske kort og med lite bilder.
Vi var 17 startende ultraløpere, hvorav to løpere stakk i tet nesten umiddelbart, så var det en gruppe som startet i litt høyere tempo og en liten gruppe bak som begynte litt roligere. Jeg hang meg på den forerste gruppa, med Thomas i tet ut fra start og hang på et stykke. Etter noen få km merket jeg at det tempoet var nok litt over den intensiteten jeg ville holde, så jeg slapp de ganske fort og kjørte mitt eget løp. Jeg innstilte meg på at det antakelig kom til å bli mange mil alene, noe som forsåvidt går greit for meg. Men litt selskap i perioder er veldig hyggelig å hjelper gjerne på humør og motivasjon. Jeg holdt intensiteten godt oppe, men innafor det jeg trodde burde være mulig å holde uten å gå på en smell. Det som er gøy med at vi løper opp og ned igjen samme sti opp til selve toppene er at man møter på andre løpere og ser hvordan man ligger an. Her var det de som var på vei ned, altså de som ledet som har "forkjørsrett" og de som er på vei opp som må hoppe ut av stien. I kjent ultrastil er det heiarop og oppløftende ord det går i til hverandre mellom møtende løpere. Det liker vi!
 |
| Startfeltet et par km ut i løpya med Thomas Stordalen i front, og som nr 3 her. (arrangørfoto) |
Jeg holdt bra tempo og pushet på ganske på grensen til det jeg trodde brude gå. Jeanette Vika, som hadde lovet å løpe "litt" med meg passerte meg ganske tidlig på grusveien opp mot den første toppen, Kanelen, og løp med meg noen sekunder ;-) Det var jo "litt", tross alt. Hun er helr rå ultraløper, så jeg regnet ikke med å holde følge der. Jeg syntes jeg hang bra med, og hele veien ned fra Kanelen skimtet jeg ryggen til Jeanette og en annen. Jeg holdt følge og tenkte at det mått bety en av to ting. Enten hadde jeg åpnet altfor hardt eller så tok hun det rolig. Men jeg følte meg pigg og holdt trykket oppe. Igjen veldig gøy og motiverende å møte de ledende løperne på vei ned fra topp nr to når jeg var på vei opp. Da fikk jeg også en bekreftelse på at jeg hang bra med og var ikke langt bak. Når jeg kom ned på sykkelparkeringen (Det er en mat/drikkestasjon før stien opp til hver topp som også fungerer som sykkelparkering for de som kjører duathlon, som må parkere syklene der for å løpe opp og ned til toppene før de kan sykle videre.) skulle jeg fylle opp flaskene, og da var også Jeanette der og fylte drikkelagrene. Vi tok følge derifra, og holdt bra driv nedover til hovedveien igjen. Hyggelig med litt selskap! Jeg var nok ikke veldig skravlete og sprudlende, som kanskje var en bieffekt av at tempoet var noe over det det burde være for min del. Vi nærmet oss start/mål-området igjen, for å starte på neste sløyfe og de resterende fem toppene. mot slutten her hadde sola dukket opp og begynte å steke greit, det merkes spesielt på asfalt. Her merket jeg at pulsen begynte å bli altfor høy og følte egentlig for å slakke ned litt. Rett før passering av drikkestasjonen her var team Vika med noen små som villa ha litt nuss av mamman. Jeg måtte få ned pulsen så jeg roet ned inn mot drikkestasjonen og tok et glass vann og tenkte at to flasker vann holdt opp til Skibergfjell som var neste store stygge. Vi fullførte første sløyfe på rett i overkant av 3 timer. Jeg gikk rolig videre i påvendte av Jeanette imens jeg blandet Tailwind pulver i drikkeflaske nummer to, som det var vann i fra tidligere påfyll.
Helvete!
Nå begynte morroa. Ca 600 høydemeter opp til Skibergfjell ventet. Kroppen var ikke helt på lag lengre og jeg følte at jeg måtte roe ned. Etter ca to km med slak stigning, måtte jeg la Jeanette trippe videre avsted oppover. Nå begynte det å bli tungt. Sola steika, det var bred grusvei....og bare oppvover, og oppover. Jeg kjente meg litt uggen og småkvalm og begynte å forstå at jeg antakelig hadde åpnet for hardt. Tok en kjapp tissepause for å roe pulsen. Når jeg begynte å gå litt på igjen etter det ble jeg skikkelig svimmel og ordentlig kvalm. Følt meg slapp og tom for energi, helt elendig rett og slett. Jeg fant en flik med skygge langs veien og satt meg ned der litt. Energidrikken gjorde kvalmen værre. Jeg ville ha vann, men det hadde jeg såklart ikke, idiotisk! Det begynte også å demre at Skibergfjell og drikkestasjon ikke var på toppen her, for det var jo en topp på veien opp til Skibergfjell som vi bare løp forbi uten registrering eller drikkestasjon, og etter den var det jo litt nedover igjen før det gikk opp til Skibergfjell, for sikkerhets skyld. Det var noe dritt! Jeg tvingte i meg litt energidrikk og gikk rolig videre. Fortsatt drit kvalm, varm, og energiløs. Hvert skritt var megatungt og jeg begynte å tenke på slutten av Norseman opp til Gaustadtoppen, den såkalte Zombie Hill. Følte jeg fikk en smak av den følelsen her.
Dette funka ikke! Jeg måtte sette/legge meg ned flere steder (hver gang det kom en skyggeflekk) og følte meg helt elendig. Jeg tenkte at det her går aldri, og lurte på hva jeg skulle gjøre om jeg skulle bryte. Det hadde jo vært gøy å komme seg opp til Skibergfjell hvertfall og heller få skyss fra support derifra. For å fullføre nå var utenkelig. Jeg grublet også litt på hvorfor i svarte heite huleste jeg dreiv med det greiene her. Selvpining 2015! Langvarig selvpining også. Nei ultraløping er bare idiotisk og ikke noe jeg ser poenget å fortsette med! Hvor er gleden i det her liksom? Her ligger jeg ødelagt i grøftekanten, kvalm og misrabel med steikende sol. Jeg kunne jo vært på sjø'n å kosa meg istedet!
OK! Nå var det faen meg nok! Ta deg sammen Arvid! Slutt å syt! På tide å mobilisere, finn en løsning! Du skal til hvertfall til toppen av Skibergfjell! Jeg husker godt fra ca halvveis i
EcoTrail løpet jeg og Kristian passerte ei dame, som er en virkelig dreven ultraløper, lå ved siden av stien og var skikkelig kvalm. Nå skjønte jeg hvordan hun hadde det. Etter vi hadde passert henne sa Kristian Jahre, som jeg løp med da, at det beste er å stikke fingern i halsen å bli ferdig med det. Det var jo verdt forsøket, jeg kom jo ingen vei uansett, kvalm som fy. Opp måtte det jo komme før eller senere uansett, det var helt sikkert. Så her var det bare å legge seg i grøfta å få det opp. Litt halvgroggy snubla jeg meg videre, og kjente at den verste kvalmen gav seg litt. Nå måtte jeg ha vann! Heldigvis var det noen bekker langs veien, så jeg fant et passende sted, dyppa hele hue nedi og drakk så mye vann jeg orket. Det var digg! Det var faktisk utrolig digg å få kjølt ned hodet og få drikke ferskt kjølig vann rett fra bekken. Nå var det bare å sette ett bein foran det andre og kjempe seg oppover. Jeg følte meg på langt nær bra igjen, men klarte om ikke annet å bevege meg rolig oppover. Ett bein foran det andre! Så lenge det går framover, så går det hvertfall ikke bakover! Det er i motbakker det går oppover! Osv.
 |
| Upåklagelig utsikt med sol og blå himmel. Ikke noe jeg nøt i dette øyeblikk. |
 |
| Rimelig kjørt type på oppover Zombie Hill versjon Hof. |
Her er det fordel å ha vært ute en vinternatt før. Det er ikke farlig å ha vondt. Men steike det krevde sin mann å holde motet oppe her. Spesielt med tanke på at det var over 40 harde km igjen med XXXX antall høydemetere. Her gjelder det å sette seg små delmål. Første hoveddelmål var helt klart drikkestasjonen før stien opp til Skibergfjell toppen. Lengre enn det prøvde jeg å unngå å tenke på. De andre delmålene var fra bekk til bekk, hvor jeg dyppet hue i på vei oppover. Så til sist skrittene. Setter du den ene foten foran den andre, er du faktisk et skritt nærmere målet enn du var. Så er det bare å fortsette sånn. Etter en stund begynte det å gå nedover igjen, da antok jeg at topp nr 3, Stordalen) var passert. Det var en topp som ikke krevde registrering av armbånd mot O-plate og heller ikke hadde drikkestasjon. Nå var det spennende å se om kroppen var istand til å løpe igjen, etter å gått zombie-walk i godt over en time. Det funka. Det funka ikke bra. Men det funka. Det skulle jo snart gå oppover igjen mot Skibergfjell og drikkestasjon. Målet kom nærmere. Smerte er midlertidig! Smerte er svakhet som forlater kroppen! Shut up legs!
Endelig var jeg framme ved drikkestasjonen! Det var hyggelig å bare prate med noen. Satt meg ned på hengeren og tok en skive salami som de hadde å by på. Jeg tok meg god tid. Drakk masse vann og fylte alle flaskene mine med VANN. Tror jeg var ganske fjern på det tidspunktet. Det var jo ikke så smart å fylle flaskene på vei opp til toppen, men heller på vei ned igjen. Men jeg hadde nok fått vann på hjernen :-) Jeg tror også jeg møtte Jeanette her. Dvs hun hadde kommet ned fra toppen når jeg skulle gå opp. Tankene er litt diffuse fra dette tidsrommet. ;-) Det var fortsatt tungt oppover, men sti og litt tettere skog var fin avveksling oppover mot toppen!
 |
| Litt sti var jo koselig avveksling. |
 |
| Men fortsatt ganske kjørt! |
Nytt håp - den lange "nedturen"
Det var utrolig deilig å nå toppen. Jeg fikk faktisk fram et lite smil! Jeg sto å nøt utsikten en liten stund og lot alt synke inn litt. Nå var mye av det verste overtått. De aller værste høydemeterne oppover var besteget og jeg var litt over halvveis. Nå var det bare å endre mål og fokus. Neste etappe var en jeg hadde fryktet litt, nemlig ned fra Skibergfjell. Her snakker vi 8 km med grusvei jevnt nedover 600 høydemetre. Det tar på hele kroppen!
 |
| Endelig toppen! |
 |
| Topp nr 4, CHECK! 3 to go! |
 |
| En dings! |
 |
| Ikke den værste dagen å være på toppen her på! |
Nå gjaldt det å komme seg ned. Det gjalt å unngå nedtur på den store nedturen. Variasjon er fint, så det var fint å småløpe litt nedover i terrenget her ned til drikkestasjonen igjen. Jeg hadde fortsatt mer enn nok vann fram til neste topp, så jeg stoppet ikke ved drikkestasjonen på vei ned. Litt nedover grusveien, kjente jeg at føttene ikke hadde det helt bra, og jeg hadde også mye dritt i skoa. Det var også en gummibit under skoa som var halvveis løs som irriterte meg veldig. Jeg tok en mini-timeout. Satt meg ned på veien ved en skyggeflekk og av med skoa. Det var digg! Helte ut diverse bøss fra skoa og rev av løs gummi under skoa. Føttene hadde det relativt greit, med unntak av en blemme og noen litt såre steder, men det hører med. Litt blåbær farge på sokkene er også skjarmerende ;-)
 |
| Deilig! |
 |
| Lette og veldig gode sko, men ikke spesielt holdbare! |
Etter den korte fotluftingen gikk vien videre nedover forbi en veldig innbydende foss, men en liten mini-dam. Den så veldig innbydende ut, så jeg kavet meg ned og dyppet hele hodet godt nedi dammen.
 |
| Det så virkelig herlig ut, selv om det ikke kom så godt fram på bildet :P |
 |
| Hele hodet ferdig dyppet i vannet, herlig avkjøling. |
Det var virkelig vondt å løpe nedover. Stort sett hele kroppen verket. Nakken og skuldrene skrek for hvert skritt, og magekrampene holdt det gående så lenge jeg løp. Beina verket også veldig. Jeg har somregel med noen smertestillende piller hvis jeg virkelig er i "nøden", men jeg har aldri faktisk brukt de på løpetur før. Nå var tiden for det! Om det hjalp noe særlig vet jeg ikke, men jeg følte hvertfall at jeg gjorde NOE. En voltarol og en paracet gikk ned på høykant med energidrikken. Jeg vekslet litt på å gå og løpe nedover, men jeg klarte å løpe det meste av veien. Det var fantastisk fint landskap ettehvert som jeg nermet meg bunnen. Idylliske omgivelser, med beitende kuer og flotte beiteområder. Det hjelper alltid på humøret.
 |
| Idylliske omgivelser med masse beitende kuer. |
 |
| Møøø sa dem, lurte på vel hva disse gærningene som løper forbi her driver med. |
Tilslutt kom jeg ned på asfaltveien og det flatet ut. Selv om det var ganske hardt å gå over på asfalt og prøve å sette fart videre, hjalp det veldig med så fantastiske omgivelser med blikk stille vann. Jeg stoppe å nøt noen sekunder før jeg løp videre. Nå gledet jeg meg faktisk litt til det skulle gå oppover til neste topp igjen for å få litt taktskifte fra løping til gåing. Magekrampene var egentlig det verste. Noe hjalp det å leke askeladden, nemlig å prøve å klemme gørra ut av småstein mens jeg løp.
 |
| Bergsvannet ved Eidsfoss. |
Det var en deilig følelse å vite at jeg var ferdig med den lange "nedturen" fra Skibergfjell og var ikke så langt unna topp 5. Etter det var det jo bare to topper igjen! Det er viktig å dele inn løpet i etapper og fokusere på en ting av gangen. Jeg tenkte meg selv at jeg delte løpet inn i tre deler, hvor av sløyfa med de første to toppene var del 1, Stordalen samt opp og ned Skibergfell og fram til topp 5 var del 2, og de siste to toppene var del 3. Det er også litt psykologisk iforhold til kartet, for etter topp 5, så snur man og løper riktig vei igjen iforhold til mål.
Når det begynte å gå litt oppover igjen kjørte jeg på med en gel, noe jeg skjelden bruker, men dette var hvis jeg virkelig skulle trenge litt ekstra boost. Om det var gelen eler ikke vet jeg ikke men når jeg kom til terrengdelen opp og ned til topp 5 følte jeg at kroppen begynte å kvikne til litt igjen. Det var god følelse det! Jeg var såklart sliten og mør i beina, men det skal man jo være! Jeg møtte på flere løpere her som var rimelig kjørte. Det var mange som hadde en hard dag i løypa tydeligvis. Beinhard løypeprofil kombinert med varme og steikende sol er ikke til å spøke med. Det er en av fordelene med terrengdelene, at man får litt skygge fra sola. Kan være det som gjorde at jeg kviknet til litt også.
 |
| Koser meg i terreng som dette! Gir meg ny energi rett og slett! |
 |
| Litt utsikt igjen fra topp 5, kunne se over til Skibergfjell. |
 |
| Topp 5, CHECK! DIGG! 2 to go! |
Etappen mellom topp 5 og 6 var tøff! Spesielt mentalt. Det var lange strekker med asfalt og åpne jordelanskap med steikende sol og lite skygge. Jeg klarte å holde greit fart selv om det kostet mye. Her møtte jeg på Thomas Stordalen og Marius Jørgensen. Jeg følte litt med Thomas her, han var virkelig i etasjen under kjelleren. Vi gikk sammen et lite stykke og pratet litt som var veldig hyggelig for meg som hadde løpt noen timer alene, men etter en liten stund løp jeg videre i mitt tempo, imens gikk i musikkboble og Marius uforskammet sprekt nærmest spurtet i retning neste drikkestasjon for å vente på Thomas der. Det var jo bare en treningstur for han, som sikkert kunne vunnet hele løpet om han ville :-) Men formålet hans var jo å filme Thomas. Jeg kom inn i min egen lille boble igjen og holdt bra driv fram mot stigningen til topp 6. Jeg gledet meg til Cola på denne drikkestasjonen! Jeg var forberedt på at denne toppe skulle være relativt hard, med endel høydemetre og tøft terreng, men jeg synes egentlig det gikk veldig greit. Veldig hyggelig folk på drikkestasjonen var det også. Men etter å ha tatt et glass Cola skjønte jeg at det var faktisk det siste de hadde av Cola der. Da fikk jeg et snev av dårlig samvittighet for de som kom bak meg, men det var jo forsent nå. Heldigvis hadde de annen brus der som også har mye sukker i som forhåpentligvis ville gjøre samme nytten.
Terrenget opp til topp 6 var veldig fint skogsterreng som endte ved et lite vann. Det så veldig innbydende ut, og trangen til et bad var påtrengende, men det er jo dumt å kaste bort såpass mye tid midt i et løp tross alt, så jeg lot være.
 |
| Bratt ned til en liten elv på vei opp til drikkestasjonen ved topp 6. |
 |
| Et skilt jeg begynte å få veldig positive assosiasjoner til! |
 |
| Upåklagelig merking i hele løypa! |
 |
| Litt 17. mai feeling med disse båndene i nydelige farger. |
 |
| Drikkestasjonen før topp 6. |
 |
| 1,4 km inn til Djupedalstjern og nest siste registreringspost. |
 |
| Djupedalstjern. Absolutt badbart. |
 |
| Topp 5... |
 |
| ...+ 1... |
 |
| ...= 6! Check! 1 to go! |
 |
| Tok meg ikke tid til å lese, men et bilde gjør susen. |
 |
| Lese kan man gjøre hjemme :) |
Nå var det bare å fylle på litt vann før det bar videre mot siste topp. Det nærmet seg nå! Men steike godt var det, for det begynte å røyne på nå. Heldigvis fungerte kroppen ganske greit, til tross for litt smerter her og der, gikk det greit å løpe. Jeg klarte å holde farta ganske bra oppe og prøvde å gå inn i min egen lille boble. Det var ganske monotont her med lange partier bilvei hvor bilene suste forbi i full fart, og noen motorsykler som suste forbi fram og tilbake noen ganger. Kanskje en typisk "rånestrekke", ikke vet jeg. Jeg ble brått dratt ut av bobla mi av en orm som lå i veikanten. Den var helt svart og ganske stor. Den bare lå der, skrekkelig og ufyselig og jeg så den svarte tunga gå ut og inn. Hele ormen var helt svart, og jeg var litt i tvil om det var huggorm eller ikke. Kunne kanskje vært buorm, jeg er ingen ekspert. Ikke vil jeg være det heller! Jeg vet bare at jeg hater huggorm og slangedyr generelt. Så den fikk meg til å sprette ti meter opp i lufta selv etter å ha løpt i nærmere 70 km. Jeg var så tøff at jeg prøvde å ta bilde av den, men da ble den litt redd og smøyg seg ned i grøfta.
 |
| Grrrrøsssss! Fik knipsa et bilde av ormen på vei ned i grøfta. |
Det nærmet seg siste topp, og på drikkestasjonen her var det to hyggelige karer som hadde bra med Cola å by på. De insisterte på en brødskive også, men matlysten var ikke på topp så det fikk vente til etter målgang. Stien opp til toppen her var ikke så lang men veldig bratt og ganske teknisk. Det i seg selv er en stor utfordring med 70 km i beina, men jeg fikk humpet meg opp. Og for en utsikt! for en avslutning! Det var virkelig fantastisk flott og en verdig siste topp for dagen! Jeg tenkte at hit må jeg dra en gang å nyte utsikten litt lengre, før det bar ned igjen. En ganske lite grasiøs nedstigning vil jeg nok tro, men ned kom jeg hvertfall. Jeg tok litt mer Cola og hadde ellers nok vann til å holde de siste 4 km inn til mål.
 |
| Bratt stup ned til drikkestasjonen som var rett under her. |
 |
| Helt fantastisk utsikt utover Vikevannet. |
 |
| Fine skogs og grøntområder andre veien. |
 |
| Moral boost! |
 |
| Siste registrering! |
 |
| Topp 7, CHECK! 0 to go! WOOOHOOO! |
4 km igjen, det føles helt sykt! Helt sykt digg! Det er jo ingentig, bare cruise inn nå. Dvs vondt gjorde det, men det gjorde ingenting. Nå var det bare å gi resten av det som var igjen av krefter inn mot mål. Jeg så på klokka å regnet fort fram til at dette kunne gå faktisk under 10 timer! DET hadde jeg ikke trodd. Et veldig vanskelig løp å tippe en sluttid på før start, men EctoTrail Oslo 80 km var litt i samme gate, så jeg hadde sett for meg mellom 10-12 timer ca uten at det egentlig betydde så veldig mye. Men det hadde jo vært gøy å komme UNDER 10 timer. Så her var det bare å gasse på. Det går mye rare tanker igjennom hode på en slik sluttstrekke. Det hadde vært en lang og hard dag utenom det vanlige, og nå var det plutselig snart slutt. Det hadde jo gått veldig fort, selv om det ikke føltes sånn der og da når jeg var på bunnen til tider. Det var noen kneiker med stigning mot slutten hvor det var asfalt og steikende sol, her var det bare å bite tenna sammen å gi alt. Råskap kalles det! JEG ER RÅ sa jeg høyt for meg selv og gav jernet oppover og videre inn mot mål.
Så begynte jeg å kjenne meg igjen og så Hof skole foran meg på andre siden av veien, nå var det like før! Jeg løp oppover veien mot noen funksjonærer som sto ved innkjøringen, når jeg rundet de etter å ha gitt tommelopp og løp ned mot målområdet fikk jeg gåsehud over hele kroppen! Helt syk følelse! Det finnes ikke ord som kan beskrive en slik følelse derifra og over målstreken. Det må faktisk bare oppleves! Dere andre ultraløpere som leser dette skjønner nok hva jeg mener, dere andre har nok antagelig ikke peiling. Jo lengre nede man har vært og jo mere man har slitt for noe, desto større opptur og diggere følelse får man etterpå! Tro meg!
 |
| Litt fjern og noe medtatt etter målgang, men jeg sprudlet innvendig! (arrangørfoto) |
 |
| Har aldri jobbet hardere for en shorte og en madalje som dette! |
 |
| Det var rimelig deilig å finne senga den kvelden! |
Jeg kom i mål på 8. plass med tiden 09:55 som jeg er utrolig stolt over og veldig fornøyd med! Selv om jeg gikk på en skikkelig smell og lå i grøftekanten å surra oppover Skibergfjell etter bare 30 km!
