Min første maraton, i Holmestrand!

Nå var det vel streng talt ikke dette jeg i utgangspunktet hadde planer om å skrive om i mitt blogginnlegg nummer to, men hva så? Her er jeg sjef og gjør som jeg vil, så da gjør jeg det imens maraton fortsatt ligger friskt i minnet.

Valg av løp

Hvorfor jeg gikk til det skrittet å faktisk melde meg på å bestemme meg for å løpe maraton kommer jeg tilbake til et senere innlegg. Så hvilke maraton skulle jeg løpe? Det arrangeres, ifølge wikipedia, over 500 maraton løp i verden årlig. Jeg hadde løpt halvmaraton i Holmestrand 2 ganger tidligere, jeg liker byen og jeg bor jo tross alt her, så Holmestrand maraton var et naturlig valg for meg som maraton debut. Samt at kortreiste konkurranser er å foretrekke i en ellers hektisk hverdag.

Fysiske forberedelser

Jeg fulgte en detaljert treningsplan fra Garmin som startet i desember i fjor og fram til løpet. Jeg vil påstå at planen ble fulgte ganske så bra med noen avvik grunnet sykdom og skade. Siste ukene med trening før løpet ble optimalt. Det ble bra mengde med mye km i beina i tillegg til tempo/intervaller for å "toppe" formen. Jeg merket faktisk at kondisen økte fra uke til uke, DET gir motivasjon det! Den ene uken i mars var jeg oppe i nesten 100 km på 7 dager, og totalt for mars ble det 228 km. Det er for en langløp nybegynner som meg, veldig mye og ga meg et solid grunnlag og mye selvtillit før maraton. Så trappet jeg gradvis ned på treningen de siste to ukene før løpet for å være helt utvilt å ha masse overskudd til løpsdagen. 

Jeg hadde nøye planlagt rutinen på morgenen før løpet. Jeg har jo lest det som leses kan om temaet, så her gjalt det å "safe" helt med normal mat og ikke noe nytt og "lurt". Det ble to brødskiver med ost og kjøttpålegg, kaffe og vann, enkelt og greit. Dette måltidet tok jeg ca 2 timer før løpsstart. Da rekker det meste å bli fordøyd og man rekker å dotur. Det siste er jo ganske viktig, da det er lite gunstig å måtte drite midt i løpet for å si det forsiktig. For å få igang systemt skikkelig tok jeg en rolig 10 min løpetur for å få igang systemet, det gjorde susen :-P pluss at det bidro til å forberede kroppen litt på hva som skulle komme. I tiden mellom dette drakk jeg litt sportsdrikke.

Planen var jo ganske enkel, og jeg skulle ha god tid for å slippe stress. Det gikk litt skeis. Vi skulle jo ned hele gjengen, og ungene skulle løpe barneløpet, 2 og 9 år. Minstemann fant det for godt å holde mammaen våken noen timer på natta, så opplagte var de vel ikke akkurat stakkars. Vi fikk tilslutt trøkt både mennesker, vogn, startnummer og det som trengtes inn i bilen å susa avgårde hvor vi også skulle møte min mamma som skulle være med før vi satt kursen ned mot Holmestrand City. Vi fikk triksa oss til en parkering ganske så nærme og susa ned mot startområde mens vi festa startnummer på stakkars toåringen i vogna som så heller trøtt ut. Vi rakk barneløpet med 2 minutters margin og begge barna fikk medalje og alt var fryd å gammen. :-) Søstra mi, mannen og lille niesa mi møtte også opp så vi fikk tatt en prat før jeg skulle starte.

Mentale forberedelser

Et maraton og lange løp generelt er en større mental utfordring enn en fysisk utfordring vil jeg påstå. Fysisk sett tror jeg de aller fleste friske mennesker kan gjennomføre et maraton om de virkelig vil, JA det tror jeg faktisk! Tiden vil såklart gjenspeile den fysiske formen, men bruker du 3 timer eller 8 timer så har du fortsatt fullført en maraton. Det mentale er mer utfordrende, og er nok det som skiller ut hvem som liker å drive med lange løp og ikke. Man må nok være litt nysgjerrig på og utfordre sin egen mentale styrke, "hva er denna kroppen i stand til hvis jeg bare ignorerer smerte". Under treningsperioden jobbet jeg en god del med det mentale, spesielt de siste ukene, hvor jeg prøveløp løypa flere ganger, og så for meg forskjellige scenarier og når det kunne gjøre skikkelig vondt. Jeg la strategier på hva jeg skulle tenke på på de forskjellige rundene (5 km runder) hvis ting ble virkelig ille osv. Planen var å ta første halvdel kontrollert med tempo ca 5:20 min/km men justere etter pulsen underveis så den ikke skulle bli for høy, for så å gradvis tråkke ned gasspedalen etterhvert dersom det var krefter igjen.

Jeg så for meg mange ganger på trening at jeg passerte mållinja med armene i været, stort smil, 03:XX:XX på klokka mens jeg roper JAAA! 10 min før startskuddet gikk, følte jeg meg mega sterk fysisk og mentalt, og klar til å "naile" 42,2 km.

Selve løpet

Jeg stod ganske langt frem i feltet før start og bestemte meg for å gå litt lengre bak før startskuddet gikk siden de ivrigste halvmaratonløperne vil suse forbi uansett (halvmaraton og maraton startet samtidig). Tiden starter ikke før passering av mål linjen heller, pluss at det er mer motiverende å ta igjen folk enn å bli tatt igjen. Først var det to justeringsrunder på 1,1 km hvorav alle løp den første, imens bare de som løp helmaraton løp den andre også. Her stod det vakter å passet på og ropte ut hvor hel og halv skulle løpe. Det var en litt rar følelse og være en av de "gærningene" som tok av for å løpe hel...jeg likte den følelsen. Pulsen helt i starten var litt høy pga adrenalin og spenning, men jeg klarte å holde på bremsen å følge mitt eget tempo, og pulsen stabiliserte seg ganske fort. Jeg lå på rundt 80% av max puls som var planen, det viktigste var at pulsen ikke skulle bli for høy. Jeg forsøkte nå å fokusere på en runde (5km) av gangen mot delmål nummer en som var 4 runder og litt over halvveis hvor jeg blanet annet skulle unne meg en tissepause på 30 sek. 

Min kjære familie var så snille å heiet på meg gjennom hele løpet i tilleg til å være litt support med Tailwind Nutrition energidrikk. Dette hjalp veldig på humøret. Jeg spiste i tillegg litt banan og drakk stort sett energidrikk på alle drikkestasjonene fra start for å sørge for å holde lagrene fylt. Alt gikk egentlig helt strålende uten vondter eller problemer med kontrollert gjevn fart fram til litt over halvveis, ca 25 km.

Da begynte det plutselig å stikke noe fryktelig i magen, omternt som "hold", bare mer intenst enn jeg har hatt tidligere, pluss at det var i hele mageregionen. DET VAR DRITVONDT! Her var det bare å ta fram alle positive gloser og råskap som lå på lager, ta en liten stein i hver hånd og klemme alt man kan og tenke at dette klarer jeg! Det går nok snart over! Det varte i ca 10 min før det slapp taket igjen og herregud så deilig det var tenkte jeg, da er det håp, nå skal jeg gi jernet resten.

Etter en liten stund, litt før 30 km tenker jeg, kom driten tilbake. Enda kraftigere enn før! Lysten til å legge seg ned i fosterstilling å grine var påtrengende. Her var det bare å dra fram alle triks i Ludo for å motivere seg selv og tidligere mentaltrening gjorde seg helt klart gjeldende her. For denne vondten her skulle nemlig ikke slippe taket! Hadde lyst til å stoppe å gå, men fokuserte på å hvertfall holde meg løpende selv om jeg ikke helt klarte å holde tempo oppe. Tok en runde av gangen, og jeg hadde en plan om å tenke på gode minner om forskjellige familiemedlemmer på de forskjellige rundene mot slutten for å holde motet oppe når det ble ille. Det hjalp meg, for trikset er jo å forsøke å fokusere på andre ting enn det som gjør vondt. Etterhvert skjønte jeg at det antagelig var Maxim energidrikken fra drikkestasjonene magen reagerte på, kanskje i kombinasjon med litt mye banan i starten. Så da gikk jeg over til kun cola på nest siste runden av totalt 8 runder. Rundt halveis på siste runden slapp vondten taket i magen! Det var en helt himmelsk digg følelse! På siste runden var det minstesønnen min jeg skulle tenke på, og når denne vondten i magen slapp samtidig som jeg var mentalt på et rom på sykehuset med verdens nydligste lille gutt i armene for første gang, tror jeg nok det kom en liten tåre i øyekroken. Ganske så overveldende, og en lykkerus av dimmensjoner!

Jeg følte jeg hadde masse krefter igjen og beina føltes etter forholdene bra, så her var det bare å kjøre på bånn gass resten av runden og til mål. Jeg tok igjen en del folk, som var veldig motiverende. og klarte å få min raskeste km fra 41-42 km, nemlig 4:49, det var gøy. Jeg ga alt jeg hadde inn til mål og det var en fantastisk følelse å krysse mållinja med armene hevet, stort smil, høyt JAAA brøl, se at klokka sa 03:46 og sist men ikke minst endelig kunne stoppe å løpe!

Summert opp, en vanvittig lærerik og fantastik opplevelse med berg og dalbane av følelser. Jeg ble ikke skremt og skal definitivt løpe flere maraton og lengre løp. Jeg er allerede påmeldt til Oslo maraton til høsten, Vestfold Ultra Challenge 52 km om 2 uker og EcotrailOSlo 45 km om 5 uker.