mandag 20. april 2015

Går det virkelig an å LIKE å løpe?

Å faktisk kose seg, ha det bra og ikke minst like det man gjør mens man løper, det har jeg aldri hatt noe tro på før relativt nylig. Men det går faktisk an! Helt sant! Det virker kanskje helt absurd for deg, for løping er jo noe man gjør for å varme opp eller trene litt kondis mens man egentlig håper man er ferdig snar. Eller? Jeg skal forsøke å gå litt nærmere inn på dette og gi en slags forklaring på hvordan det kan være mulig. I tillegg vil jeg gå litt inn på min bakgrunn og forklare litt om hva det ligger i bloggens tittel og kanskje gi et lite innblikk i hvordan mitt underlige topplokk er skrudd sammen.

NB: Dette innlegget blir nok en del lengre enn gjennomsnittet vil være, siden det er mye å ta tak i her.


Barndommen


Ja det er en dom alle levende mennesker får uansett hvor snill eller slem man er. Hvor streng denne dommen er blir avgjort ganske så urettferdig, for det kommer jo helt an på hvor du blir født og hvordan foreldre du får i tillegg til en masse andre random parametre. Så får man gjøre det beste ut av det utgangspunktet man har fått. Det siste er ditt eget ansvar. Sammenlignet med de fleste andre i verden kan jeg vel si jeg vant i lotto som ble født og oppvokst i et trygt og godt hjem her i Norge. Det er jeg utrolig takknemlig for! Jeg har ingenting å klage på og har de beste forutsetninger her i livet, resten er opp til meg selv og mine valg.

Jeg har alltid vært ganske allsidig og likte godt de fleste former for sport og fysisk aktivitet, og var et MEGET aktivt barn. Jeg prøvde forskjellige aktiviteter, men det som var favoritten var helt klart fotball som jeg gikk på i mange år (ca 10 kanskje?) Det ble også mye fotball på løkka. Etterhvert som det begynte å bli litt for seriøst med treninger/kamp nesten hver dag inkludert helger synes jeg det ble litt for mye og litt for seriøst, da jeg spilte fordi jeg synes det var gøy, og hadde ikke noe ambisjoner med fotball utover det.


Så litt om denna gaminga


Mitt første "dataspill" ble en Supermario på Nintendo 8-bit på en liten 10 tommer svart/hvit reise-TV. Det var nok til å få meg hekta. Ja vi overnattet faktisk i telt i hagen med TV, Nintendo, kasettspiller, lampe, madrasser og dyner. Skikkelig villmarksopplevelse med andre ord! ;) Etterhvert ble det datamaskin med forskjellige spill, hvor jeg etterhvert fikk prøve litt spill på nettet med min gode venn og barndomsnabo Allan. Vi kan vel si det sånn at vi spilte så mye vi kunne, og det var nok godt at vi hadde foreldre som satt grenser på hvor mye det ble.




Etterhvert som vi ble større hadde disse foreldrene mindre og mindre de skulle ha sagt og man kan vel si at "gamingen" tok litt av i perioder. Vi kunne lett sitte på hver vår PC å spille et døgn eller to i strekk. Det er noe med disse online spillene som gjør at man blir hekta. Det kan på en måte sammenlignes med langdistanseløping hvis man ser på de mest dedikerte gamerne. Det kan være snakk om å gjøre ekstremt tidkrevende og utfordrende oppdrag som kan ta hundrevis av spilltimer å utføre. Samt å holde ut å for eksempel drepe et bestemt type monster fram til du får en spesiell gjenstand som kanskje har 0,01% sjangse på at du får, osv, osv. Masse mer å gå i dybden på her, men tror jeg stopper der, da dette skal strengt talt være en løpeblogg og jeg tror dere har fattet essensen nå.





Gaming ble en veldig periodevis greie for meg, så jeg har aldri vært 100% heltidsgamer hele tiden. det kunne være et nytt spill som jeg spillte alt fra et halvt til 2 år, og så gjorde noe helt annet en stund osv. Ettersom jeg ble "voksen" med familie og jobb, ble det naturlig nok begrenset tid til sånt, selv om jeg hadde noen gaming perioder da også. Det er skummelt! Fordi tiden går altfor fort når man spiller, og man oppnår strengt talt ingenting i det virkelige liv uansett hvor høy level man blir eller hvor sinnsykt bra sverd man får. På sikt blir man feit, lat og mister masse verdifull tid som kunne bli brukt å være sammen med de menneskene du bryr deg om eller gjøre noe annet nyttig så man sitter igjen med god samvittighet etterpå istedet for dårlig.




Finne en hobby


Ja jeg innså vel at denne gaminga kanskje ikke var den beste hobbyen jeg kunne ha. Spesielt ikke i kombinasjon med stillesittende jobb hele dagen på dagtid. Et par måneder etter at jeg begynte i min første jobb etter studiene var det et initiativ på jobben å bli med på et løp i Horten, Kanaljoggen. Den er 5 og 10 km. De som meldte seg på fikk gratis løpejakke, løpetrøye og løpetights av jobben, så her var det jo litt ekstra motivasjon for å komme igang med litt trening etter en rimelig lang og stillesittende studieperiode (5-6 år!). Jeg fikk trent litt løping noen uker før løpet og gjennomførte 5 km på en antagelig (husker ikke tida) veldig dårlig tid, men jeg hadde gitt alt. Løping var igrunn bare slitsomt og ikke en treningsform jeg likte spesielt godt.




Etterhvert ble jeg litt gira på å sykle og kjøpte meg en brukt landeveissykkel til en rimelig penge som jeg brukte til jobben noen ganger. Det var rundt 2,5 mil til jobben så med alle bakkene mellom Holmestrand og Horten (spesielt hjemover) ble det en real treningsøkt begge veier. Den sykkelen var derimot ganske ubrukelig på vinteren samt at å trene landeveissykling er en tidkrevende og til dels kjedelig. Så da ble det langrenn på vinteren som jeg var veldig hekta på i en periode, hvor jeg kjørte på med racingski, smørejern, glider og det ene med det andre bare for å trene litt med ubrukelig teknikk for meg selv i marka :-P Det var gøy, men tar også utrolig mye tid hvis man tenker på smøring av ski, rensing av ski, kjøring til løyper, osv. Samt at det er jo veldig vær/føre avhengig.





Så var jeg innom terrengsykkel som faktisk er ganske morro og det hender fortsatt at jeg tar en tur med den en gang i blant for å variere treninga litt (ja jeg tar fortsatt en tur på ski ibalnt og) ;-). Med piggdekk funker den helt fint på vinteren også. Men det er fortsatt begrensa fremkommelighet på en del stier, samt at utstyr hvis man skal konkurere spesielt koster skjorta. Bikkjene er generelt en utfordring å ha med både på sykkel og langrenn, og de må jo luftes som er en fordel å kombinere med trening.




For 2 år siden gjorde jeg en litt impulsiv påmelding til halvmaraton i Holmestrand. Jeg følte jeg var i OK form etter å ha stått en del på ski på vinteren, men løping hadde jeg trent fint lite på og det var bare et par tre uker til løpet. Da ble det naturlig nok en del løping for å prøve å være litt forberedt. Det gikk igrunn ganske greit bortsett fra at jeg merka godt i beina på slutten at her burde jeg hatt trent beina opp mer gradvis for å takle en slik påkjenning. Klarte vel knapt å gå til bilen etter løpet :-P Men likevel, jeg klarte å komme i mål og jeg tror nok allerede da at jeg var begynt å bli litt hekta innerst inne. Jeg hadde funnet en potensielt bra hobbykandidat!





Tenk å kunne løpe så langt man gidder!


Så fulgte halvmaraton i Holmestrand året etter, hvor ting gikk en god del bedre. Jeg hadde på ingen måte noen gjennomtenkt plan på hverken treninga eller oppkjøring til løpet. Men jeg hadde fått sansen for rolige løpeturer i marka, og det hjelper godt på grunnlaget. Med løpesko på beina kommer jeg til uansett hvordan stien går, og jeg kan ha med meg bikkjene på tur med herlige naturopplevelser og frisk luft. Effektiv trening er det definitivt også. Jeg bestemte meg for å melde meg på nybegynnerdistansen 27 km på Vestfold Ultra Challenge, da jeg fikk vite om det igjennom Holmestrand maraton sidene, som skulle gå noen uker etter. Dette løpet gikk jo på min hjemmebane, i Botnemarka, som jeg hadde blitt så glad i, som var blitt mitt eget treningsstudio. Så det MÅTTE jeg jo bare prøve, selv om løypa er steintøff sammenligna med en flat asfalt løype. Jeg fullførte helt utkjørt på 3:27 veldig fornøyd med meg selv.




Jeg hadde på dette tidspunktet løpt litt med pulsklokke og begynte etterhvert å merke det at sålenge jeg tok det litt rolig kunne jeg nærmest løpe så langt jeg ville! Det var en ganske kul og digg tanke som trigget meg. Det ble en del lange løpeturer i marka (ikke veldig mye eller spesielt strukturert, men en gang i blant). Jeg lekte litt med tanken på å prøve helmaraton året etter, og kanskje til og med 50 km VUC! Selv om det siste virket litt i overkant drøyt.





Motivasjon og inspirasjon


En av de som inspirerte meg veldig mye i perioden hvor jeg lekte med tanken om litt lengre løp var en gæærn type som het Jimmy Vika. Han LØPTE sykkel-birken han! Helt sjukt! Det synes jeg var heeelt rått (jeg visste vel knapt hva ultraløp var på det tidspunktet) og en sinnsykt kul ide. Så løpte han jammen meg 3 maraton på ett døgn alene, for senere å klinke til med å løpe de 3 lengste distansene i Oslo maraton etter hverandre med HV øvelse som "oppladning" og "restitusjon". Noen heftige ultraløp i Sverige som så fint skildret på Runnersworld bloggen imponerte også stort, og ga definitivt mye inspirasjon og motivasjon for min trening (En rekke flere prestasjoner også som du kan lese mer om på bloggen hans). I starten visste jeg ikke helt hvem denne Jimmi Vika var når jeg så det i Jarlsberg avisen at han hadde løpt sykkel birken. Men så fant jeg jo at at han var fra Holmestrand og drev Sport1 butikken. Det var han hyggelige fyren som hadde hjulpet meg med både sykkel og ski flere ganger tidligere. Jammen hadde han ikke vært på skilandslaget tidligere også! Alle disse bragdene og lange løpene til tross for 3 barn og jobb. Det er imponerende! Her var det bare å brette opp arma, ingenting å skylde på for meg nå. Det er jo så lett å skylde på tidsklemma fordi både barn og jobb krever sitt av tid, men det man vil kan man få til. Bare se på Jimmy, en unge mer enn meg og løper vanvittige distanser. For en inspirasjon! Og for noen fantastiske skildringer av løpsopplevelser: http://www.runnersworld.no/blogs/jimmy. Takk Jimmy!




Høsten (2014) var i anmarsj og løping hadde for alvor inntatt hue mitt. Det var definitivt min nye hobby! Jeg ville ikke bare løpe, jeg ville løpe langt, og lengre enn langt! Å løpe var blitt en form for meditasjon eller avslapping for hue om du vil. Det ga rett og slett en veldig god følelse på veldig mange måter. Noen gode grunner til å løpe:

  • Oppleve fantastisk natur.
  • Får lufta hundene i samme slengen.
  • Endorfiner frigis og man får en følelse av lykke (naturlig rus).
  • Får mer overskudd og orker mer
  • Blir mer opplagt og får energi til å takle en hektisk hverdag.
  • Føle mestring.
  • Økt selvtillit.
  • Man holder seg sunn og frisk.
  • Bli kjent med hyggelige mennesker i løpemiljø.
  • osv... :-)




Her var det bare å melde seg på Maraton og VUC 50 km for 2015! Det gjorde jeg, og bestemte meg samtidig for å ta treningen til et nytt nivå med å legge opp treningen med en konkret plan og samtidig øke treningsmengden. Planene jeg fulgte vil være tema for et senere blogginnlegg. Med denne økte interessen begynte jeg også å lese litt mer om løping, og jeg vil gjerne ta fram en person til som har inspirert meg veldig når det gjelder å virkelig ta løping et steg videre å gå for maraton og ultraløp.

Thomas Stordalen. For en fyr! Det han har fått til med sin reise "Fra tjukkas til smukkas", er utrolig inspirerende og står det stor respekt av. Med en formidlingsevne på blogginnleggene sine (http://www.runnersworld.no/blogs/thomas) som burde motivere de fleste! Spesielt inntrykk gjorde det for meg å se innlegget om Bislett 24-timers ( ja det er et løp hvor man løper så langt man kan rundt på bislett i 24 timer), DET er råskap og lidenskap blanda sammen i en heftig ultragrøt. Jeg lot meg definitivt inspirere, motivere og imponere. Livet er for kort til å leve med følelsene godt stabilisert på en flat graf i trygge hverdagsrutiner å aldri gå utenfor komfort sonen å aldri prøve noe nytt og utfordrende. Takk Thomas!





Hva blir det neste?


Løping er definitivt blitt en lidenskap som jeg setter utrolig høyt. Jeg kommer helt klart til å fortsette med løping, og er nysgjerrig på stadig lengre og mer spektakulære løp. Ikke for tid eller plasseringer eller anerkjennelse eller noe annet sånt, men for opplevelsen! Følelsen! Det er noe unikt og spesielt ved det som er vanskelig å utdype noe mer enn det jeg har forsøkt på over. Om framtiden har jeg et spørsmål til meg selv som jeg gleder meg til å utforske nærmere de neste årene: Hvor langt kan man komme som ultraløper på hobbybasis ved siden av jobb og familie?






Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar