tirsdag 5. mai 2015

VUC 52 km, min første ultra!

Da kan jeg offisielt kalle meg en Ultraløper! En ultradebut med stil vil jeg si lørdagens Vestfold Ultra Challenge 52 km var. For det var en meget teknisk og krevende trasé med stort sett bare opp og ned, eller mest opp føltes det som hvertfall!



Litt stas å ha startnummer 1 da!



Kudos


Først vil jeg bare gi stor honnør til Tomas Pinås og Holmestrand Ultraløperklubb (som jeg nå er stolt medlem av) med alle frivillige for et fantastisk løpsarrangement! For et miljø! For en stemning! For noen hyggelige folk! For en løype! Og for en dag det ble! Jeg tør å påstå at man skal lete lenge etter mer inkluderende og hyggelige folk enn man finner i ultraløpermiljøet. Her er takhøyden stor og småpraten sitter løst. Dette i seg selv er jo grunn nok til å drive med ultraløping!





Media


Jarlsberg Avis som er Holmestrands lokalavis hadde fått greie på at vi var tre karer i samme nabolag som skulle løpe ultraløp for første gang i Vestfold Ultra Challenge 52 km. Litt artig er det jo at en gate med 9 hus hvor 3 av dem ultradebuterer på samme dagen, i samme løpet.




Dette hadde Kondis sin fotograf og reporter også fått nyss om, så da ble det jammen meg en liten notis om oss der også i deres artikkel om VUC.




Jarlsberg fikk jammen med seg hvordan det gikk med oss "løpegale" naboene også gitt.




Føler kjendispresset allerede! ;-D


Løpets gang


Morgenrutinen før løpet fulgte jeg suksess oppskriften jeg brukte før Holmestrand maraton. Bortsett fra at løpet startet tidligere og jeg var den eneste våkne i huset, så ingen stress med å få klare barna til barneløp osv ;). Utstyret jeg hadde med meg samt næringsplan for løpet er beskrevet i nærmere detalj i forige innlegg "Klar for VUC 50km".

Jeg trappet opp ved startområdet på Hvitstein ca 07:15 og var i god tid før start kl 08:00. Så det var tid nok til å hente startnummer og prate med folk. Jeg møtte flere folk fra ultramiljøet som jeg tidligere kun har snakket med på nettet. Det er hyggelig! :-) Noen var også mer eller mindre like ferske som meg.

Anders som også løper ultra for første gang klar før start.


Naturlig nok hadde vi naboene en plan om å starte samlet i et relativt rolig tempo. Mitt mål denne dagen var å kose meg! Og selvsagt fullføre løpet. Tiden var ikke så viktig. Vi stillte oss opp foran startstreken (asfaltkanten fra parkeringa til veien) og trava av gårde når løpsgeneralen Mr. Pinås sa, GÅ!


Litt briefing med sjefen sjøl før start.


Start og mål! Nothing more, nothing less :-)


Folk er klare med klokkene, og bekledningen varierer stort.


De første 3 km var på asfalt langs veien fra Hvitstein til Gaupås. Startfarten var veldig variabel, noe som forsåvidt er naturlig nå det er felles start på distansene 17 km, 27, 52 km og 82 km. Vi startet nesten bakerst i det "enorme" startfeltet (ca 100) og satte av gårde i rolig og kontrollert pratefart. Ved fellesfjøset på Gaupås var det noen hundre meter med grusvei før det bar inn i de heftige men krevende skogsstiene botnemarka har å by på. Det var flere andre som også tok det rolig fra start og holdt samme tempo som oss, så det var mange å snakke med.


På vei opp mot Brannåsen hytta.


Det var en som fulgte oss, naboene altså, omtrent hele veien, så det ble mye prat vekslende oss fire imellom samt at en og annen person hoppet innom vårt tempo i ny og ne. Tiden flyr i godt selskap og plutselig hadde vi løpt 26 km og var halvveis.


Var det her vi skulle snu?


JA! Det var det ;-) Her med vår følgesvenn med ukjent navn.


Arnljot klar for retur.


Hans-Otto forsikrer seg om at Hulken har registrert oss på post.


Et par hundre meter nedenfor snupunktet var det en buffét av en matstasjon. Vi snakker burger, pølse, brød med forskjellig pålegg, potetgull, kjeks, sjokolade, cola, energidrikk, vørterøl++++. Gjett om den burgeren smakte digg a! Snakker om opptur, da jeg trodde denne stasjonen var lengre frem i løypa og dermed utelukkende for 80 km løperne. Herlig overraskelse! Jeg hadde hatt er par perioder med litt magesmerter som kom og gikk før dette og var redd det skulle bli som i jeg beskrev i Min første maraton, i Holmestrand! Derfor bøttet jeg nedpå 3 glass cola i håp om at det skulle gjøre susen.


Nyter god mat med vår navnløse venn med grønt pannebånd.


Tomas sjøl var også på plass.


Gourmet!


Grillsjefen.


Til slutt kom vi oss av gårde igjen med diverse snadder i magen. I dette partiet var det ganske brei grusveier stort sett, med en liten elvekryssing hvor det heldigvis var ordnet en lite "bro" så vi slapp å løpe nesten 3 mil med søkkvåte sko eller prøve på noe andre triks med slite bein.


Kjærkomment innslag.


Hans-Otto i fint driv til tross for magan full av godsaker.


Etter rundt 32 km begynte morroa. De neste 5 km hadde konstant stigning hvor vi klatret ca 400 høydemeter som endte på toppen av Hvittingen. For ANDRE gang den dagen. Bare fra andre siden denne gangen. Et lite lyspunkt på veien der var en supportstasjon som vi hadde passert på rundt 18 km. Her stod det fortsatt et par veldig behjelpelige og hyggelige damer. Jeg kjørte nå all in på Cola, og fylte en av halvlitersflaskene mine med cola før det bar videre oppover igjen. Her mistet vi vår venn med grønt pannebånd. Det var kanskje for mange fristelser til å dra så fort videre ;-)

Etter en stund med stadig oppover, kjente jeg vel på stemningen at mine naboer begynte å bli litt slitne og det ble ikke så mye skravling nå som når vi løp denne delen nedover. Men med Arnljot i front som et lokomotiv oppover stiene toget vi jevnt og trutt oppover.


Traske, traske, opp, opp, tut, tut!


Toppen av Hvitting rett rundt svingen!


Smilene begynner å vise seg litt igjen, endelig toppen! :-)


Vi var vel også litt spente på nedstigningen. drøyt 200 m med bare nedover på relativt hard grusvei. Kan fort merkes litt ekstra godt i slitene bein. For min del gikk det overraskende greit nedover uten noen form for vondter som ikke burde være der. Bare deilige "slitenoveralt" vondter. ;-)


Orebergvann som ligger i bunn av stigningen opp til Hvittingen.



Når vi nærmet oss "bunnen" snakket vi litt om at nå var på rundt 40 km og at vi kunne vært halvveis om vi skulle løpe 80 km. Det var noen som var ganske glade for at det ikke var tilfelle akkuratt da.


Her var vi nesten nede fra Hvittingen.


Etter ca 6 timer løping var det omtrent 10 km igjen til mål. Jeg kjønte på gutta at de begynte å slite og hadde det tungt nå. Jeg kjente meg overraskende pigg i beina og det eneste som bekymret meg var at magesmertene skulle komme tilbake, selv om Colaen tilsynelatende hadde gjort susen.

Så bestemte jeg meg. Jeg sa til de andre at jeg kjører på og gir resten av det jeg har så lenge magen er snill. Jeg ga på en stund og magen var helt fin. Så da tok jeg på meg ørepluggene, satte på noen av de råeste låtene til Dire Straits med litt fart i, og gikk inn i min egen syke lille "BEAST MODE"! Og ja tro meg det var en syk modus. Jeg kjørte siste mila på rundt 50 min som er ganske bra med tanke på veldig teknisk og kuppert terreng. Jeg lå helt på terskel puls hele veien og suste forbi den ene ultraløperen etter den andre! For en følelse det var! Jeg bare susa av gårde og overrasket meg selv stort. Hvordan kunne beina fly så fort avgårde etter over 6 timer løping i skauen!? Jeg ga alt jeg hadde og kom i mål på 6 timer 50 minutter og 57 sek. Jeg klarte faktisk å mobilisere et lite hopp over målstreken.

Jeg ventet på mine naboer i målområdet, og fikk i meg litt mat og drikke mens jeg snakket med masse hyggelige folk. Holmestrands ultrahelt Jimmy Vika var også på plass. Så var det "posing" foran kamera med de tøffe beltespennene ;-)


Ganske stolte og veldig slitne.


Aaarrrraarrr!


Så 52 km og 1500 akkumulerte høydemetre med store deler blåsti, endel traktorvei/grusvei og litt asfalt endte til slutt godt, og endorfin nivået på Hvitstein må ha vært rekordhøy! Tusen takk Tomas Pinås & Co for en fantastisk dag!

Alt i alt en utrolig positiv opplevelse. Jeg overgikk mine egne forventninger og er kanskje ennå sterkere enn jeg hadde trodd! Dette blir det mer av framover. Ja faktisk veldig kort tid framover! Og jeg trapper såklart opp distansen betraktelig! For de som ikke allerede har fått det med seg vil jeg si litt om det i neste episode.


Mine! My own! My precious!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar